Grisene på gården hos meg bor ute hele året. Isolerte «iglohytter» med masse halm gjør at selv den kaldeste vinterdagen føles behagelig for en ekte frilandsgris som vet å grave seg ned i tide.På sommerhalvåret flyttes grisene rundt på ulike beiter, og da har jeg også strøm på gjerdet helt nederst, for å forebygge at grisene graver seg under gjerdene og tar seg friheter.
På vinterstid har jeg høye gjerder, men ingen strøm. Snø, is og tele i bakken har som regel holdt grisene på plass der de skal være vinterstid. Nå begynner våren slå til for alvor i Tromsø, men strømmen av er på vinterbeitene, enn så lenge.
En av grisene jeg har ei ei avelspurke som har fulgt meg fra starten. Kamille som i sin tid flyttet fra Senja Videregående i sin ungdom, og som fortsatt er «still going strong» som Jacobsen på Bergs beste avelspurke.
Nå skal det vel skrives at en ekte han-gris, også kalt råne, har hun aldri hatt noe møte med. Det har vært bonden sjøl og den dyktige veterinæren som har inseminert henne med spesialbestilt sæd fra Hamar.
Kamille er nå inne i en litt for lang periode med fri fra mammarollen og venter utålmodig på når neste inseminasjon skal finne sted. Typisk nok har brunsten latt seg falle på helg-og helligdager, og i dag på Kristi Himmelfart var det intet unntak.
Da frokosten ble servert i dag tidlig var purka slettes ikke interessert i mat, mens jeg derimot var et yndet objekt hun mer enn gjerne skulle gnikke seg inn på. Når purka veier et halvt tonn var det nesten uforsvarlig å bli værende for lenge, for grisen var mer enn klar, og brunsten var på sitt absolutt høyeste. Jeg lovte Kamille dyrt og hellig at ved neste brunst skulle jeg ha pakken fra Hamar klar, slik at hun igjen kan bli mamma før 2017 er passert.
Et par timer senere på dagen sto jeg oppe ved veien og snakket med min gode mentor Helga. Hun hadde stoppet for å hente en rundball til geitene sine, og vi tok oss tid til en kollegial prat.
Da snur jeg meg og får se en gigantisk gris sprenge seg ut av gjerdet. Purka i sin høyeste brunst kom kom oss!
«Ka kan æ gjøre» sa ho Helga mens ho elegant og verdensvant hoppa ut av traktoren.
«Æ vet ikkje!» var alt jeg klarte å si!
Men etter å ha tenkt i to sekunder ba jeg Helga springe ned på låven og få tak i kraftfor så vi kunne lokke purka bort fra veien og tilbake til gjerdet. Ho Helga la på sprang ned bakken, og videre kom jeg på at purka va jo aldeles ikke interessert i mat i dag…
For hakk i hæl på ho Helga sprang purka, og jeg kjente straks igjen den innpåslitne atferden fra en gris i sin høyeste brunst.
Grisen Kamille hadde vel innsett at jeg ikke hadde noen pakke fra Hamar, så da var det bare å prøve seg på neste tilfeldige offer. I dette tilfellet ho Helga! Å mens jeg ropte og instruerte, så fikk jammen ho Helga fulgt den nyforelska grisen tilbake til gjerdet sitt.
Ho Helga flirte av det hele mens jeg søkksvett sprang for å hente strømtråden til gjerdet.
Våren er absolutt kommet til Tromsø, og strømtråden er montert på grisegjerdet!
#våryrpurke