17.mai ble det lille lammet Liv født. Først kom et stort værlam. Og like etter fulgte lille Liv. Søya var meget fornøyd med værlammet, men ville ikke ha lille Liv.
Naturen er underlig og rå. Jeg kan bare spekulere.
Forsto ikke søya at også lam nummer to var hennes? Hadde ikke Liv livets rett, fordi hun var liten?
Som bonde setter det meg i en vanskelig posisjon. Hvor lenge skal jeg vente. Vil søya etterhvert forstå at hun faktisk har to lam? Her er det mange svar, og mange bønder håndterer dette ulikt utifra sine forutsetninger og utifra sine sauer og saueraser.
Jeg har villsau og vektlegger mange ganger det naturlige. Jeg ønsker at sauene skal føde selv. Jeg ønsker at sauene skal ha gode morsinstinkt, ta vare på sine lam og holde seg i flokk. Søyer som ikke oppfyller disse kravene blir ofte tatt ut av avel.
Men selv gode tanker rundt dette, hjelper det lite der jeg står i vinduet på 17.mai og ser ut på det lille lammet som kamper for tilværelsen. Leter blandt alle søyene etter en mor som kan ta henne til seg. Liv stamper seg rundt på ustødige bein og roper. Leter etter den viktige råmelka. Og morssøya er den slemmeste. Hun stanger hardest når Liv kommer til henne. Naturen er steintøff.
Jeg vet likevel at jeg må ha is i magen. Det har hendt før at etter søya kom over fødselssjokket så har hun etter noen timer tatt til seg begge. Det har hendt at andre søyer med ett lam har adoptert til seg ett ekstra, og noen søyer har drevet samvirkeforetak med dine, mine og våre lam.
Jeg bestemmer meg for å bli med resten av familien til barneskolen, spise is og gå i 17.mai tog. Gi situasjonen hos sauene noen timer før jeg som menneske griper inn. Det er tøft noen ganger, vi mennesker vil gjerne gå inn og overstyre naturen. Noen ganger må man det. Men jeg ønsker å ikke være for snar.
Da jeg kom tilbake etter noen timer var det bare å ta fjøsdressen over finstasen.
Flere lam var på vei på nasjonaldagen, i tillegg var fjøsen fylt med kje som måtte ha hjelp flere ganger i døgnet med melk fra flakse og melkeautomat. Grisungene var sultne og hønene hadde veltet vannet. Ute snødde det men på gården kokte det. Og høyest av alle var det lille Liv som ropte etter en mamma hun aldri fikk.
I en rasende fart hjalp jeg alle dyrene som var sulten og tørst. Også måtte jeg bare gå ut i sauebeitet og hente henne før det var for sent. Ta henne inn på fanget og gi henne råmelk fra flaske. Gi henne varme og kjærlighet. Fortelle henne at hun var velkommen til verden, og at hun skulle bli tatt vare på.
På radioen i fjøsen spilte et skolekorps «gammel jegermarsj» høyt, mens jeg måtte få ned pulsen for å klare å tenke klart.
Jeg har erfart at det er best å ha dyr sammens med dyr. De holder varmen sammen, de bøller litt på hverandre, og de holder hverandre gående både psykisk og fysisk. Med tilsyn hver 3 time de første døgnene ble det da bestemt at Liv skulle få vokse opp sammen med kjeene.
Fra 17.mai til 20.november har Liv vært en del av kjeflokken. Men nå den siste uka har Liv flyttet inn hos sauene. Jeg var spent på om det kom til å gå bra. Ville Liv forstå at hun er en villsau? Ville villsauflokken akseptere henne?
Det går kjempefint!
Liv har tilogmed fått seg en bestevennine i villsauflokken. Det ser ut til at Liv endelig har kommet hjem ❤️
