Blogg

Historien om Liv. Ho Liv, ett liv!

17.mai ble det lille lammet Liv født. Først kom et stort værlam. Og like etter fulgte lille Liv. Søya var meget fornøyd med værlammet, men ville ikke ha lille Liv.

Naturen er underlig og rå. Jeg kan bare spekulere.

Forsto ikke søya at også lam nummer to var hennes? Hadde ikke Liv livets rett, fordi hun var liten?

Som bonde setter det meg i en vanskelig posisjon. Hvor lenge skal jeg vente. Vil søya etterhvert forstå at hun faktisk har to lam? Her er det mange svar, og mange bønder håndterer dette ulikt utifra sine forutsetninger og utifra sine sauer og saueraser.

Jeg har villsau og vektlegger mange ganger det naturlige. Jeg ønsker at sauene skal føde selv. Jeg ønsker at sauene skal ha gode morsinstinkt, ta vare på sine lam og holde seg i flokk. Søyer som ikke oppfyller disse kravene blir ofte tatt ut av avel.

Men selv gode tanker rundt dette, hjelper det lite der jeg står i vinduet på 17.mai og ser ut på det lille lammet som kamper for tilværelsen. Leter blandt alle søyene etter en mor som kan ta henne til seg. Liv stamper seg rundt på ustødige bein og roper. Leter etter den viktige råmelka. Og morssøya er den slemmeste. Hun stanger hardest når Liv kommer til henne. Naturen er steintøff.

Jeg vet likevel at jeg må ha is i magen. Det har hendt før at etter søya kom over fødselssjokket så har hun etter noen timer tatt til seg begge. Det har hendt at andre søyer med ett lam har adoptert til seg ett ekstra, og noen søyer har drevet samvirkeforetak med dine, mine og våre lam.

Jeg bestemmer meg for å bli med resten av familien til barneskolen, spise is og gå i 17.mai tog. Gi situasjonen hos sauene noen timer før jeg som menneske griper inn. Det er tøft noen ganger, vi mennesker vil gjerne gå inn og overstyre naturen. Noen ganger må man det. Men jeg ønsker å ikke være for snar.

Da jeg kom tilbake etter noen timer var det bare å ta fjøsdressen over finstasen.

Flere lam var på vei på nasjonaldagen, i tillegg var fjøsen fylt med kje som måtte ha hjelp flere ganger i døgnet med melk fra flakse og melkeautomat. Grisungene var sultne og hønene hadde veltet vannet. Ute snødde det men på gården kokte det. Og høyest av alle var det lille Liv som ropte etter en mamma hun aldri fikk.

I en rasende fart hjalp jeg alle dyrene som var sulten og tørst. Også måtte jeg bare gå ut i sauebeitet og hente henne før det var for sent. Ta henne inn på fanget og gi henne råmelk fra flaske. Gi henne varme og kjærlighet. Fortelle henne at hun var velkommen til verden, og at hun skulle bli tatt vare på.

På radioen i fjøsen spilte et skolekorps «gammel jegermarsj» høyt, mens jeg måtte få ned pulsen for å klare å tenke klart.

Jeg har erfart at det er best å ha dyr sammens med dyr. De holder varmen sammen, de bøller litt på hverandre, og de holder hverandre gående både psykisk og fysisk. Med tilsyn hver 3 time de første døgnene ble det da bestemt at Liv skulle få vokse opp sammen med kjeene.

Fra 17.mai til 20.november har Liv vært en del av kjeflokken. Men nå den siste uka har Liv flyttet inn hos sauene. Jeg var spent på om det kom til å gå bra. Ville Liv forstå at hun er en villsau? Ville villsauflokken akseptere henne?

Det går kjempefint!

Liv har tilogmed fått seg en bestevennine i villsauflokken. Det ser ut til at Liv endelig har kommet hjem ❤️

Mat til dyrene vinteren 2017/2018

Sent i går kveld raket jeg sammen siste rest av høyet jeg hadde slått. I dag var det meldt regn og jeg klarte i tide å bli ferdig med førsteslåtten.

Helt OK gressavling så langt i år, men jeg håper vi kan klare å få slått en runde til med gress før vinteren kommer, i alle fall på noen av jordene.

Det som har vært veldig gøy i år er at vi har fått laget økologisk høy i sommarfjøsbakken på gården. Det har ikke hendt før i min levetid, kanskje kan det være 40-50 år siden sist.


Sommarfjøsbakken. Foto: Helga Nordgård

I dag har jeg spredd møkk på jordene. I økologisk produksjon brukes ikke kunstgjødsel, men bæsj fra våre dyr!

Med god hjelp fra Pappa fikk vi pumpet opp ca 50 tonn møkk i dag 👍💩

Dagens regn ble utnyttet maksimalt. Nå krysser vi fingrene for en fin sensommer og høst. Hadde vært fint med litt mer gress til vinterens foring.

Beitepusser til ATV / 4hjuling

Etter jeg startet opp med gårdsdrift har det gått med mange timer for å ta tilbake «gjengrodde stier». Høyt på ønskelista hadde jeg notert beitepusser til atv, og da jeg i vår fikk et tilbud fra P.Lindberg med en god pris måtte jeg slå til!

I år har jeg derfor fått pusset av gjengrodde områder, grøftekanter, og tatt gode kantslåtter på områder det ikke er mulig å komme til med store slåmaskiner. Da vi slo av jordet (som er på bildet) forrige uke var det betydelig mye mer areal som kom med, som også fører til mer gress til rundballer.
I tillegg er det viktig for meg som gressforer mine beitedyr å ha en lett og snedig beitepusser for å pusse over beiter (som ofte kan være i ulendt terreng) etter at dyrene er ferdige og beite. Grønngjødsling, bekjempelse av ildtuer (sølvbunke), gjengroing med vekster som beitedyrene ikke vil ha osv, er gode stikkord her. Det er viktig å få bort uønskede vekster slik at det ikke er de som får stå igjen i beitet og frø seg. 

Spørsmål fra mitt bilde på instagram (@jacobsenpaberg) som jeg også besvarer her:

1. «Syns du den fungerte på tuer og småkratt?»

– ja! Overraskende bra. Har ikke brukt den så mye på småkratt (enda) men den klarte tuer fint! 

2. «Hvordan synes du den virker. Hvordan virker kvaliteten?» 

Det er ikke en solid jernmaskin, så man kan ikke kjøre den like hardt som dyre entrepenørmaskiner. Men utifra prisen jeg betalte (Du finner denne hos P. Lindberg) så er jeg godt fornøyd. Tar man hensyn til at dette er en relativt billig maskin og kjører deretter, så fungerer den bra. Lette utskiftsbare deler (kniver, lager, reim etc) Fordelen er at man himla lett kommer til plasser som ikke er mulig med større maskiner.

3. «Si gjerne noe om hvordan den fungerer«. 

Man kan velge om man skal ha hjulene til beitepusseren på siden eller bak. Når jeg kjører med hjulene bak lager den ingen ekstra hjulspor, men er tyngre å dra med firhjulingen. Setter man hjulene på siden er vekta bedre fordelt, men man lager ekstra spor. I tillegg kan man stille draget slik at pusseren enten følger rett bak, eller ute på venstresiden. Ellers slår den fint, enkel høydejustering. Sterk bensindreven motor og kommer til der jeg ikke kommer til med traktor. Man får lett holdt vegetasjon nede på feks en hyttetomt med denne.

Skulle det være flere spørsmål er det bare å spørre så skal jeg svare så godt jeg kan ☺️👍


«God beitekultur betinger at beitene pusses. Det bidrar til å hindre gjengroing og motvirker at uønskede ugras og grasarter tar overhånd» –Felleskjøpet.no

SIKT 2017

I 2016 holdt jeg et foredrag under konferansen «Mat og Landbruk» der mange flotte folk hørte på, blandt annet Kronprins Haakon. Etter foredraget snakket vi sammen og han uttalte «jeg skulle ønske jeg og mine barn også kunne lært dette sammen, og hatt en rugemaskin for kyllinger på kjøkkenbenken!».
🐣 

Gleden var stor da jeg fikk invitasjon av Kronprinsen om å komme til Ålsesund i oktober samme år for å delta på SIKT, et møtested for unge ledere og talenter mellom 20-40 år. Etter å ha takket ja ble jeg spurt om også her å være foredragsholder, og fikk tilogmed æren av å starte. 
Her er en lenke til NRKs innslag av saken, med blandt annet meg 🙂

Nå har jeg fått en ny invitasjon fra Kronprins Haakon. SIKT 2017 arrangeres i Kristiansand i oktober. 

Flybillettene er klare. 

Årets tema er samspill 🤚

Jeg gleder meg 👏

Økologisk- med livet som innsats

Å være en økologisk frittgående høne, eller hane, hos meg er med livet som innsats. 
Det høres dramatisk ut, og det er risikabelt. Men likevel har jeg landet på at det er verdt det.

Årsaken er rett og slett rovdyr. 
Rev, hønsehauk og røyskatt utgjør de største truslene hos meg.


Selvsagt gjør jeg alle tenkelige tiltak for å værne om mine dyr. Hønene er alltid inne på natten, kun frittgående på beite på dagtid. Jeg har strøm på gjerde, ikke for å holde dyrene inne, men heller for å holde reven ute(!). Jeg har skjul fuglene kan gjemme seg i for å redusere angrep fra lufta av hønsehauken. Osv.

Men likevel skjer det, både tidlig og sent på døgnet, at rovdyr klarer å forsyne seg av mine dyr. Senest for noen dager siden måtte Lisa ut, med knyttneven hevet og ropestemme, for å få bort en rev.
Men hva er alternativet?
Jeg tenker at hønene lever et så himla godt liv. Det har så stor verdi for dem å kunne gå fritt på beite, ta sandbad, spise godsaker de finner i jorda, ha stor plass og leve i og med naturen. Så derfor tenker i alle fall jeg at det gode liv kommer med en risiko, og den er kalkulert.

Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg om, ikke blir lei meg, oppgitt eller forbannet når tap til rovdyr skjer. For det blir jeg oppriktig. Jeg føler kanskje mest av alt at lufta går ut av meg når det skjer. Og jeg vet at det er jeg som har ansvaret.


Igor er en hane på 1.5 år av rasen Isbar. Han har tidligere sloss godt med Gjermund, hanen i det andre hønsehuset. Det er derfor viktig at hønsehusene er godt plassert fra hverandre i avstand. (Det ene hønsehuset er et mobilt flyttbart).
Igor har nesten 40 høner som han passer på. Han varsler når det kommer skumle fugler i lufta, og samler troppene dersom det er ukjente mennesker for tett på. For litt siden forsvarte at hønene sine mot reven. Han mistet hele halen sin, og man kan godt se at det har vært litt av et basketak. 

Det er risikabelt å leve når man er økologisk og frittgående. Men jeg tenker samtidig at disse hønsefuglene har LEVD. Med alt det et liv har å by på. Følelser med utfordringer, gleder og sorger. 

Et liv det er verdt å satse livet for.

(Bildet over: Damene stiller seg i kø for Igor, og synes han er like kjekk selv om stjerten er borte.)

«Onn»- fra diffust begrep til heldøgnsjobb

Jeg har nok tidligere i livet hørt disse ordene «våronn» og «slåttonn», men det har ikke vært noe jeg hverken har deltatt aktivt i eller hatt noen spesielt forhold til.

Etter jeg ble bonde har utrolig mange ulike begreper i bondeterminologien kommet min vei. Mitt kunnskapsnivå rundt det hele både i teori og praksis har variert enormt, og jeg hadde nok aldri overlevd lenge som bonde hadde det ikke vært for mine tålmodige og kunnskapsgenerøse bondenaboer. (jeg må nevne dette så ofte jeg kan, jeg er dem evig takknemlig).

I skrivende stund er jeg midt i våronna. Egentlig har jeg ikke tid til å sitte ned å skrive dette i det hele tatt, men likevel en fin aktivitet å gjøre mens jeg venter på at yngste sønnen skal sovne og jeg igjen skal ut til mitt arbeid.


Å være midt i ei våronn er krevende. Jeg har erfart det nå, over et par år som bonde. Jeg tillater meg også å skrive litt om dette med «Onn», både vår- og slåttonn, kanskje for min egen del for å koble teori opp mot den praksisen jeg holder på med, men også for de som er interessert og vil lese dette. Det finnes nok mange fler enn meg som har kommet litt uti livet uten å ha hverken teoretisk eller praktisk kunnskap om «hva er onn»?

«Onn kommer av norrønt for iver eller anstrengelse, og blir brukt for å beskrive de større årvisse arbeidene i landbruket. Flertallsformen er onner i betydningen markarbeidstidene, eller arbeidet med klargjøring av beiter og dyrket mark, samt høsting av gress og kort. Arbeidets egenart i de ulike fasene har egne navn» (Wikipedia)

Hos oss har vi to ulike onner:

  1. Våronn: vårarbeid med opprydding etter vinteren og klargjøring til vekstsesongen Gjødsling, pløying, harving, såing. Redskap og verktøy til åkere og jorder må forberedes. Forberedelser før dyr kan slippes ut på beite. Reparere gjerder, gå over beiter og grinder. 
  2. Slåttonn eller høyonn: arbeidet med slåtten, høsting av høy/silofor/rundballer. Vær og klima avgjør hvor mange ganger gresset kan slås og lages til vinterfor pr år. På et godt år kan man det 3 ganger, på et dårlig år kan man det 1 gang.


Jepp, så lett var det i teorien altså. Tok et par minutter å lese. Praksis derimot… de siste 6 ukene har jeg jobbet mellom 10 og 16 timer hver dag. Og det er enda lenge til årets våronn er ferdig. 

Jeg elsker jobben min, jeg er stolt over den og jeg tror få andre yrkesgrupper har det så fint (i mangel av et annet ord) på jobb. Bondeyrket er en livsstil, og det innebærer også når det er våronn eller slåttonn (eller lamming, eller grising, eller flaskekje osv osv) så blir man låst til jobben sin. 

Man lever i en boble sammen med været, naturen, dyrene og traktoren. Det er ei fin boble, og den er så jordnær som det jeg noen gang kommer til å være. I tillegg lengtet jeg mot våronn halve vinteren! Være i flyten, jobbe på og se resultater av ditt eget arbeid.

Jeg er heldig. Og litt sliten. Yngste sønnen har sovnet, så nå må jeg komme meg ut å jobbe før sofaen tar for godt grep!

God våronn!

Ei purke i brunst!

Grisene på gården hos meg bor ute hele året. Isolerte «iglohytter» med masse halm gjør at selv den kaldeste vinterdagen føles behagelig for en ekte frilandsgris som vet å grave seg ned i tide.På sommerhalvåret flyttes grisene rundt på ulike beiter, og da har jeg også strøm på gjerdet helt nederst, for å forebygge at grisene graver seg under gjerdene og tar seg friheter.

På vinterstid har jeg høye gjerder, men ingen strøm. Snø, is og tele i bakken har som regel holdt grisene på plass der de skal være vinterstid. Nå begynner våren slå til for alvor i Tromsø, men strømmen av er på vinterbeitene, enn så lenge.

En av grisene jeg har ei ei avelspurke som har fulgt meg fra starten. Kamille som i sin tid flyttet fra Senja Videregående i sin ungdom, og som fortsatt er «still going strong» som Jacobsen på Bergs beste avelspurke. 

Nå skal det vel skrives at en ekte han-gris, også kalt råne, har hun aldri hatt noe møte med. Det har vært bonden sjøl og den dyktige veterinæren som har inseminert henne med spesialbestilt sæd fra Hamar.
Kamille er nå inne i en litt for lang periode med fri fra mammarollen og venter utålmodig på når neste inseminasjon skal finne sted. Typisk nok har brunsten latt seg falle på helg-og helligdager, og i dag på Kristi Himmelfart var det intet unntak.
Da frokosten ble servert i dag tidlig var purka slettes ikke interessert i mat, mens jeg derimot var et yndet objekt hun mer enn gjerne skulle gnikke seg inn på. Når purka veier et halvt tonn var det nesten uforsvarlig å bli værende for lenge, for grisen var mer enn klar, og brunsten var på sitt absolutt høyeste. Jeg lovte Kamille dyrt og hellig at ved neste brunst skulle jeg ha pakken fra Hamar klar, slik at hun igjen kan bli mamma før 2017 er passert.

Et par timer senere på dagen sto jeg oppe ved veien og snakket med min gode mentor Helga. Hun hadde stoppet for å hente en rundball til geitene sine, og vi tok oss tid til en kollegial prat. 

Da snur jeg meg og får se en gigantisk gris sprenge seg ut av gjerdet. Purka i sin høyeste brunst kom kom oss! 

«Ka kan æ gjøre» sa ho Helga mens ho elegant og verdensvant hoppa ut av traktoren. 
«Æ vet ikkje!» var alt jeg klarte å si!
Men etter å ha tenkt i to sekunder ba jeg Helga springe ned på låven og få tak i kraftfor så vi kunne lokke purka bort fra veien og tilbake til gjerdet. Ho Helga la på sprang ned bakken, og videre kom jeg på at purka va jo aldeles ikke interessert i mat i dag…

For hakk i hæl på ho Helga sprang purka, og jeg kjente straks igjen den innpåslitne atferden fra en gris i sin høyeste brunst. 
Grisen Kamille hadde vel innsett at jeg ikke hadde noen pakke fra Hamar, så da var det bare å prøve seg på neste tilfeldige offer. I dette tilfellet ho Helga! Å mens jeg ropte og instruerte, så fikk jammen ho Helga fulgt den nyforelska grisen tilbake til gjerdet sitt.

Ho Helga flirte av det hele mens jeg søkksvett sprang for å hente strømtråden til gjerdet.
Våren er absolutt kommet til Tromsø, og strømtråden er montert på grisegjerdet! 

#våryrpurke 

Jordbruksoppgjøret 2017

I skrivende stund har jeg 233 dyr som alle trenger meg. Dag og natt. Hverdager, helgedager og røde dager. Hjerter som banker. Behov for å bli sett. Stelt. Matet. Få omsorg.
233 dyr er vanvittig mye! Jeg blir ofte helt svimmel av alle som er avhengig av min tilstedeværelse.

Likevel er jeg en veldig liten småbruker i det norske systemet.

Det er fredags ettermiddag, men jeg kan ikke ta helg og logge ut. Ikke engang noen timer.

Jeg har ikke tid eller råd til ferie i sommer.

Det er kontinuerlig jobbing for å ha nok penger på bok til neste regning kommer. Mat til dyrene, betale veterinæren, gjødsel til enga og alt annet som må prioriteres. Alltid.
Tidligere har jeg vært fast ansatt i både det offentlige og private firma. Jobbet turnus og jobbet mandag til fredag fra 8 til 16. Jeg var godt voksen med en omfattende CV da jeg ble bonde. Jeg har erfart at:

  • Ingenting kan måle seg med den arbeidsmengden en bonde gjør.
  • Ingenting kan måle seg med den lave lønna bonden får.


Årets jordbruksoppgjør er en omtalt sak i media om dagen.

Kort fortalt handler det om at bondeorganisasjonene ikke er enige med staten og landbruksminister Jon G Dale (FRP).

Hva ønsker vi i bondeorganisasjonene? Kort fortalt;

  • – landbruk i hele landet
  • -økonomisk mulig for små (sånn som jeg!!) og mellomstore bruk å overleve
  • -tette inntektstap mellom bønder og andre sammenlignbare grupper
  • – norsk mat på norske ressurser

Jeg elsker jobben min og jeg føler meg veldig heldig. Men jeg forstår også at man må ha flere hundre prosent arbeidskapasitet for å klare å stå i denne jobben. Fysisk styrke. Psykisk styrke.

Jeg heier så enormt mye på norske bønder i hele Norges land. Og med alt det positive bønder, med arbeidshender og kjærlig omsorg, bidrar med til samfunnet. Ja, jeg kan ikke forstå hvordan man ikke kan bli med å heie på den norske bonden. Jobben som gjøres. Og maten vi får fra norske gårder. Flere ganger om dagen. Bondeorganisasjonenes krav på vegne av den norske bonden burde vært selvfølgelige. De vil bære goder for oss alle i det norske samfunn.
-God helg!

Forberedelser til kjeprosjekt 2017

For vel en uke siden var jeg hos min nabo Helga på Nordgård. Utralyd er tatt av geitene og det ser bra ut med tanke årets kjeing.

I løpet av vinteren har jeg bygd litt om i fjøsrommet slik at arealet kan benyttes bedre. I år har jeg derfor kapasitet til å redde 80 kje.

fullsizeoutput_11b

(På bildet er Iver Greg akkurat fylt 2 år og har god erfaring med håndtering av kje.)

40 av de 80 kjeene blir å adopteres bort til familier som ønsker å følge sitt kje fra start til mat. Litt mer informasjon finner du under «Kje» i menyen på denne hjemmesiden.

Adoptivkje 2017 blir lagt ut for salg søndag 2. april klokken 20 på min Facebookside «Jacobsen på Berg». Opplegget for 2017 er ikke helt ferdigstilt, men det blir relativt likt tidligere år. I år er 4. året med kjeadopsjon og alle kjeene får navn på bokstaven D!

40 kje blir også solgt som hele slakt (kan parteres) til kilospris.

Kje til kilospris er det mulig å bestille allerede nå, dette fordi jeg kan ikke redde flere kje enn det jeg klarer å få solgt. Prisen for et helt kjeslakt er 180kr pr kilo inkl mva, og forventet vekt er fra 5- 10 kilo.

Jeg gressforer mine dyr, de spiser ikke kraftfor. Det bidrar til et magrere og sunnere kjøtt. I tillegg finner jeg det ikke etisk forsvarlig å mate kje med soya fra Brasil (kraftfor) samtidig som «Norge gror igjen» og vi har så mye gress å ta av. Å gressfore er mer jobb for bonden og noen ganger litt dyrere for forbrukeren. Men for dyret, naturen og oss mennesker som skal spise maten er jeg overbevist om at gressforing er det rette alternativet for kjeene.

Hør av deg dersom du allerede nå vil sikre deg et av høstens kjeslakt til kilospris! Dersom du vil adoptere må du vente med å melde til interesse til søndag 2. april.

Kjeene forventes født i slutten av april og slaktetid er på høsten. Kjeene må hentes på gården etter slakt.

IMG_0111

På bildet ser dere Jonatan som har fulgt adoptivprosjektet helt fra starten av. I armene har han sitt første kje fra A-kullet. «Alexandra»